Er det ikke rart hvordan vi går og ønsker oss nærhet, en spesiell å være glad i, uten å være det bevisst. Noen av oss tråkker omkring med stoltheten utenpå og lirer av seg fraser som "singel, og jeg elsker det", eller "hvem trenger en kjæreste?" etc. Men jeg tror de fleste lengter etter den ene, uten at jeg skal generalisere befolkningen. Hvorfor ikke? Hva er det å ikke lengte etter?
Ironien ved dette scenarioet banker på døren når du har møtt noen du liker, som gjør deg glad, men du tørr ikke gjøre noe. Det kan til tider føles som om det bobler over inni deg. Du vet ikke hvor du skal gjemme deg. Du liker utviklingen, men da slår den ned - frykten. Frykten for å blottlegge seg, gi en annen hele deg, med det resultat å bli dypt såret og alene. Vi frykter det hver gang gjensidig interesse slår rot. Vi frykter å bli såret. Hvorfor må det gjøre så vondt? Hvorfor er vi så redde? Er det ikke verdt det?
Det er akkurat det det er, når det kommer til stykket. Det var verdt det for lenge siden. Det er verdt risikoen for et knust hjerte - det er bare knust i symbolsk forstand. Min erfaring er at risiko er skummelt, men også litt spennende, og det adrenalinet som følger av å gjøre noe som involverer risiko, er jo noe alle vil elske å oppleve.
Men frykten stopper oss, får oss til å nøle, vente, tvile. Er det ikke rart at når vi først møter noen som virkelig skiller seg ut, noen som skinner, så blir man redd for å gå inn i det basert på risikotenkning. Huff, livet er mye gøyere for de som ikke overvurderer risiko. Det skal jeg slutte med. Jeg kjører på. Ønsk meg lykke til.
