Livet skjer, tiden går. Sånn er det bare. Vi kan ikke stoppe tiden. Om vi skal leve i nuet, må vi tøye begrepet litt, fordi det som er akkurat NÅ, er fortid om et minutt. Ergo må det å leve i nuet heller hete noe sånt som lev akkurat nå og framover i de neste minuttene og timene av livet ditt. For hverken det nuet som er eller kommer, kommer noengang tilbake. Alt blir minner om øyeblikk så altfor fort.
Jeg tror ikke på konstant planlegging slik jeg gjorde før. Da planla jeg alt, levde gjennom Molskine-planleggeren min som jeg kalte Min Lille Røde, tydelig inspirert av Maos lille røde, uten å ha noe som helst forhold til Mao annet enn gjennom historiebøkene. Nå har planleggeren min en mindre sentral rolle i mitt liv. Jeg skriver ned avtaler og ting jeg må huske, men jeg klarer å være uavhengig av den. Hvis jeg merker at planene jeg har lagt ikke stemmer overens med det jeg føler for å gjøre akkurat der og da, endrer jeg på planene. Det var uhørt før. Den var sjefen min, du vet, den sjefen som står over deg og som rynker på nesa om du går for ofte på do. Nå preges jeg mer av tanken om at man kan ha et snev av en plan, og hvis planen suger kan man ta det litt som det kommer, avhengig av situasjonen.
På samme måte kan man ikke planlegge livet sitt. Syns jeg. Man kan bestemme seg for å bli det og det yrket, eller at man skal ende opp med å bo i den byen osv osv. Men som så mange voksne har fortalt, så ender majoriteten opp i noe de ikke hadde planlagt. Det bare ble sånn over tid. Hun som skulle bli biolog ble barneskolelærer og modellen ble dyrevernsarbeider. Alt kan skje. I mine tidligere tankereferat har jeg skrevet om min frustrasjon over livs-valg og veivalg: hva skulle jeg bli, hva var meningen med mitt liv oppi det hele osv. Nå slapper jeg mer av. Jeg har latt livet skje og tiden gå i et halvt år+ og må si at det funker utmerket. Jeg har lært å tenke mer kritisk til slike desperate situasjoner. Da jeg søkte utdanning i forrige uke, handlet det mer om hva jeg kunne tenke meg å drive med, og ikke at denne utdanningen min skulle bli veien min i livet. Det kan godt hende den blir det, men det vet jeg ikke før etterpå. Så det stresser jeg ikke med.
Man kan heller ikke planlegge kjærligheten. Siden sist har jeg fått kjæreste, som var sammen med meg i to måneder før det ble slutt. Det var ikke riktig lenger. Det har jeg forsonet meg med. Noen ganger går det ikke. Med tiden ble det enklere å se det. Jeg har latt tiden gå, og jeg kjenner på at klisjeen fra helvete, at tiden leger alle sår, har noe for seg. Man kan ikke planlegge kjærligheten, og man kan heller ikke planlegge et liv med kjærligheten uten å vite at det har noe for seg. Å ha en kjæreste er å leve i nuet, sammen.
Jeg har heller brukt tiden på å fokusere på meg selv og prøvd å spille hovedrollen i mitt liv. Det har fungert utmerket. Enkelte biroller får ikke Oscar og blir glemt med tiden, mens andre biroller har nesten en like stor rolle i filmen som hovedrollen. Det er en balanse der. Gjør det du har lyst til, bruk tiden din på deg selv og de du er glad i, planlegg de tingene som må planlegges, som ferier og prosjekter med deadliner, og ellers bør man bare la livet skje mens tiden går. Det er den banale nye livsfilosofien min.
