mandag 9. desember 2013

Et paradoks

Er det ikke rart hvordan vi går og ønsker oss nærhet, en spesiell å være glad i, uten å være det bevisst. Noen av oss tråkker omkring med stoltheten utenpå og lirer av seg fraser som "singel, og jeg elsker det", eller "hvem trenger en kjæreste?" etc. Men jeg tror de fleste lengter etter den ene, uten at jeg skal generalisere befolkningen. Hvorfor ikke? Hva er det å ikke lengte etter?
Ironien ved dette scenarioet banker på døren når du har møtt noen du liker, som gjør deg glad, men du tørr ikke gjøre noe. Det kan til tider føles som om det bobler over inni deg. Du vet ikke hvor du skal gjemme deg. Du liker utviklingen, men da slår den ned - frykten. Frykten for å blottlegge seg, gi en annen hele deg, med det resultat å bli dypt såret og alene. Vi frykter det hver gang gjensidig interesse slår rot. Vi frykter å bli såret. Hvorfor må det gjøre så vondt? Hvorfor er vi så redde? Er det ikke verdt det?
Det er akkurat det det er, når det kommer til stykket. Det var verdt det for lenge siden. Det er verdt risikoen for et knust hjerte - det er bare knust i symbolsk forstand. Min erfaring er at risiko er skummelt, men også litt spennende, og det adrenalinet som følger av å gjøre noe som involverer risiko, er jo noe alle vil elske å oppleve.
Men frykten stopper oss, får oss til å nøle, vente, tvile. Er det ikke rart at når vi først møter noen som virkelig skiller seg ut, noen som skinner, så blir man redd for å gå inn i det basert på risikotenkning. Huff, livet er mye gøyere for de som ikke overvurderer risiko. Det skal jeg slutte med. Jeg kjører på. Ønsk meg lykke til.

lørdag 30. november 2013

Irrasjonell irritasjon

Irrasjonell irritasjon. Si det mange ganger etter hverandre. Nei det er ikke like sykt som Ibsens ripsbærbukser og andre bustevester, som jeg lenge trodde det het. Men de to ordene definerte min sinnstemning i flere timer i dag. Jøss, ring politiet'a. Men helt oppriktig talt, så veldig irritert var jeg ikke, men rimelig irritert.  irritert at jeg kjøpte meg min første dagbok, der jeg har skrevet ut og inn om den teite sivile billettkontrolløren som på død og liv skulle sjekke billetten min da jeg skulle AV bussen akkurat da han stoppet meg. Jeg hadde billett, jeg, for tenk. Men stå der og grave etter busskortet mitt måtte jeg likevel, og det resulterte i at bussen kjørte videre med sympatien til en sulten pungrotte, jeg måtte bli med to stopp lengre enn planlagt, og gå hjem fra Carl Berner. Carl Berner har aldri vært så kjip før, før i dag. Etterpå, på min vandring gjennom Dælenenga og Sofienbergparken var jeg preget av denne utrolig irrasjonelle irritasjonen. Hadde noen gjort noe dumt mot meg hadde jeg sikkert gjort noe dumt tilbake, som å kaste noe i nærheten. Det er ille nok å tenke på. Det føltes så meningsløst og irriterende å måtte ta bussen ufrivillig to stopp lengre enn tenkt, spesielt når jeg hadde gyldig billett! Og dette bringer meg til poenget mitt, som er at jeg er en selvsentrert, selvmedlidende, sinne-problempreget, bortskjemt, ung, norsk pike med eksponeringsbehov fordi jeg i det hele tatt lar det oppta så mye av den mentale dagen min. Tenk det. Jeg kunne bare ha latt det fare, tenkt at bygningene på løkka er pene og gått tuslende hjemover med hendene i lomma og tenkt på boten jeg slapp å betale. Men nei, der har du meg. Nå føler jeg at jeg må gjøre noe veldedig for å lette på sinnstemningen. Eller kanskje lese til eksamen, noe jeg har utsatt i hele høst. Akk. Irritasjonen var i alle fall ikke et resultat av mine egne handlinger. Man får så karma flyter veggimellom i blant.

onsdag 27. november 2013

Skuggen i taket

Det er noko heilt unikt med bilete som ikkje fins.
Kvar kveld når eg legg meg for å sove, ser eg opp i taket. Taket på eit rom i tredje etasje i ein bygård i ei gate i hovudstaden. Kvar natt er det det same biletet. Skuggen frå vindauget, reversert. Det er eit slikt høgt vindauge, med ei krosslignande utforming, og det vakre er at når skuggen treff taket er skuggen lysare enn det mørkret taket elles er innhylla i. Skuggane kjem også av to forskjellige lyskildar, som i virkelegheita deler skuggen i to skuggar av vindauget, den eine lysare, den andre på veg nedover veggen frå taket.Dette kan eg ikkje ta bilete av, foto treng meir lys, og blits øydelegg det vesle lyset som allereie leikar seg i taket mitt. Det er så unikt og umogleg. Det er eit slikt augneblink ein ville omtalt som "du skulle ha vore der".

mandag 25. november 2013

Hør på meg, du ser bra ut fra før!

Jeg har gått en uke uten å bruke sminke nå, sammenhengende. Det er det korteste intervallet på lenge, og jeg er ikke fornøyd med meg selv. Jeg bukket under for presset. Sminkepresset.

I fjor klarte jeg nesten et helt år, med utskjeielser på diverse fester og tilstelninger. Jeg prøver å unngå det som best jeg kan, men av og til får sminken samme funksjon som øredobber eller neglelakk: man vil pynte seg litt ekstra. Men hva skjer når sminken blir en så nødvendig del av utseendet ditt at du ser mer normal ut med sminke enn uten?
Jeg begynte, som de fleste jenter på min alder, med sminke ved skillet barneskole/ungdomsskole. Mascara, øyenskygge og brunkrem. Det så mildt sagt helt jævlig ut, og jeg fant fort ut hvor vanskelig og stressende det var å holde på med det. I tillegg reagerte huden min, og latskapen tok overhånd. Til slutt var mascara det eneste jeg brukte. Det er også det eneste jeg bruker om jeg skal pynte meg litt ekstra. På en vanlig dag som i dag bruker jeg ingenting annet enn fuktighetskrem, og jeg er sjeleglad.

Å selv skulle tro på at man er penest uten sminke er vanskelig når man ser forskjellen mellom et vellykket, sminket fjes og et fjes uten noe sminke. Selvfølgelig fremhever sminken trekkene dine og er ment for å gjøre deg vakrere. Men la oss ha en ting klart: sminkeindustrien gir faen i hvordan du ser ut. De er som så mange andre skruppelløse industrier ute etter å tjene penger, ikke å bidra til unge jenters forbedrede selvbilder. For er det noe jenter trenger, så er det et bedre selvbilde, et mer positivt og avslappet selvbilde. Og sminken vil ikke forbedre det hvis den blir en del av selvbildet. Da blir alt bare enda verre når sminken er borte, og på sikt har den forverret situasjonen. Selvbildet og selvfølelsen din burde ikke ha en dritt med utseende å gjøre, men dessverre har det det. Akkurat det er det vanskelig å endre.

Men jeg vil oppfordre til å kutte ut sminke i jula, gå uten, ta en naturlig ferie, og smil til deg selv hver dag. Alle kan klare det hvis de vil. La latskapen ta overhånd og drit i sminken!

torsdag 14. november 2013

En tanke fra vår tids eksponeringskåtskap

Det snakkes ofte om hvordan alt var bedre før. Og i visse sammenhenger fins det et poeng i den setningen. Som nå, i våre dager, da samfunnet har blitt eksponeringsavhengige. Usikkerheten, puberteten og bekreftelsesbehovet hører ungdomsårene til, men når spørsmålet om nok "likes" forfølger deg langt inn i 20årene er det noe som ikke stemmer. Og det jeg blir mest kvalm av, er at jeg er en del av det, dette samfunnet der alt handler om å dokumentere at livet ditt er dritbra og at alt du gjør og foretar deg er interessant og storartet. Janteloven har aldri vært nærmere enn i dette skrytesamfunnet som utgjør Norge i dag.
Mine foreldre vokste opp uten mobil. Spør du en tiåring i dag om han eller hun ville greid det, så skjønner de ikke hva du mener. Alle har jo mobil. Å være sosial med venner betyr ikke lenger å måtte avtale å møtes og så faktisk møte opp av mangel på midler til å si at du ikke gidder likevel, eller springe bort å ringe på døra for å sjekke om noen er hjemme. I våre dager kan man være sosial uten å være i nærheten av hverandre.

Med sosiale medier mister man 80% av kommunikasjonen. Man har bare ordene igjen. Ord kan tolkes og feiltolkes, og uten toneleie, trykk på enkelte stavelser eller kroppspråk er det vanskelig å vite hva den andre mener eller prøver å si, med mindre det er basic, kald fakta. Alt kan plutselig ha en ironisk tone, alt kan være en fornærmelse, alt kan feiltolkes som sagt. Vi blir nærtagende, var på at vi ikke skjønner hele sammenhengen, nettopp fordi så mye av selve kjernen i kommunikasjonen har forsvunnet.

Jeg skulle ønske ingen jeg kjente hadde mobil. Ja ting er enklere, og ja jeg er avhengig av den, men jeg er også slaven til mobilen min. Hva får du ut av å henge på sosiale medier? Se på andres profiler, like bildene deres eller kommentere bilder. For barn har sosiale medier alt å si, det handler om popularitet. Men jeg skulle ønske det var noe vi vokste av oss. At vi gikk tilbake til stadiet der man faktisk var sosial, der bilder handlet om å dokumentere øyeblikk for minnenes skyld, og ikke å "poute" på instagram. Fotografiet som kunstform har også fått lide av denne generasjonens tanke at "hei, jeg har smartphone, da er jeg en flink og dyp fotograf med noe viktig å formidle."

Kan vi ikke gå tilbake til slik det var før? Jeg kan ikke se for meg at det var verre enn det eksponeringshelvetet vi lever i nå, der alle ønsker å bli "noe" i media, og ingen tenker over at vi har sagt fra oss retten til privatliv ved å invitere hvem som helst inn. Nei, huff. Noen ting må ha vært mye bedre før.

søndag 10. november 2013

Dette med navn

Vi har fornavn. De er personlige. Også har vi etternavn. Familienavn. Slektsnavn. Noen av oss har også mellomnavn, også kalt dobbeltnavn om man bruker begge. Alt dette er greit og forståelig. Det jeg grubler over er situasjonen der man har to etternavn, ett fra hver forelder. I min situasjon har jeg fire navn, fornavn, mellomnavn og to etternavn, ett fra mor og ett fra far. Og det er jo forsåvidt også greit, selv om det er litt langt. Men hva skjer den dagen, langt inn i fremtiden, da jeg skal få barn og gi dette barnet et navn? Mitt familienavn består av to etternavn, det kan være mulig at faren til barnet også har to etternavn. Det er ikke uvanlig lenger. Må vi da velge ett hver eller er det greit at barnet får et fornavn og fire etternavn? Eller tre etternavn hvis vedkommende bare har ett etternavn. Tanken er jo ikke å få barnet til å virke adelig med et så langt navn, men å ha et navn som representerer slekta si. Jeg vil heller la være å velge bort ett av mavnene, når de alle egentlig er like viktige.

Jeg begynte å tenke på dette etter å ha funnet ut at tre jenter jeg vet om/kjenner er gravide eller har fått barn. De er yngre enn meg. Og jeg føler meg ikke gammel nok til å få barn. Ergo, jeg er veldig skremt. Og jeg håper de blir gode mødre for barna sine. Det hadde ikke jeg blitt om jeg skulle fått barn nå.


Heldigvis er det lenge til jeg trenger å ta stilling til alt dette. Først har jeg jo den indre dialogen min om hva jeg skal gjøre med livet mitt, og hva jeg ønsker å jobbe med.

fredag 8. november 2013

Kvalmende griseklaks

Når jeg nå har lest igjennom det forrige innlegget med tanker, innser jeg hvor paradoksalt og kvalmende heldig jeg er som har muligheten til å være stilt overfor dette vanskelige valget. Sammenlignet med jevngamle studenter i andre land er jeg født med gullhår i ræva og jeg er til en viss grad garantert et verdig liv basert på kvalitetene, egenskapene, forutsetningene og mulighetene mine. Men det er lett å søle vekk alle disse privilegiene, nemlig ved å ikke være dem bevisst. Jeg har så absolutt tenkt å bruke muligheten jeg har fått som innbygger i verdens rikeste land. Jeg skulle bare ønske det, paradoksalt nok, var lettere å velge. Når du kan velge mellom alt mulig gjør det valget ditt enda vanskeligere. Av samme grunn liker jeg å handle i små butikker. Jeg er nemlig en vinglepetter av dimensjoner. Skjebnens ironi forfølger meg.

Det vanskelige valget

Det er ikke snakk om en eksistensiell krise, men heller en litt eksistensiell forvirring. Jeg er perfeksjonist, jeg setter meg det høyeste kravet, og lykkes jeg ikke prøver jeg igjen til jeg lykkes. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Jeg har alltid gjort det. Forventet det beste av meg selv, forventet at jeg ikke skal feile, jeg skal lykkes, og jeg skal komme best ut av det. Jeg er min egen verste fiende og nemesis. Men det er derfor jeg også har oppnådd ting i livet.
Når jeg møter en utfordring eller motgang ser jeg på det som et problem som må løses. For jeg er ikke den som gir opp. Nå har jeg virkelig møtt en vegg av et problem. Ikke sjokkerende - da jeg er i 20årene og fersk, forvirret student, er dette problemet "hva skal jeg gjøre med livet mitt?". For hva i verdens navn og rike skal jeg gjøre med livet mitt? Jeg har ikke kun en interesse, jeg har minst fem, og de aktivitetene jeg foretrekker å forholde meg til og holde på med, spriker innenfor hvert sitt selvstendige område. Dette er kanskje det vanskeligste valget i livet, ikke fordi det er så utrolig vanskelig å velge, men fordi det er vanskelig å fatte konsekvensene. Du velger noe som skal forme livet ditt i en eller annen retning. Det å ta valg vil også si å velge bort noe, og det er her jeg sliter. Jeg vil velge alt. Jeg vil bli alt jeg har lyst til og interesserer meg for. Men det innebærer tre-fire masteroppgaver, en hel karriere av prøving og feiling, og et liv bestående av 200 års levetid. Ergo er det ikke mulig. Selvfølgelig kan man omskolere seg, men det er lite relevant når jeg i utgangspunktet sitter i mørket og ikke ser den åpenbare veien foran meg.

Jeg er generelt en utålmodig person med tålmodighet i visse sammenhenger. Men i det å skulle velge livsvei er jeg ikke særlig tålmodig. Jeg liker for eksempel filosofi: å tenke og forstå andres tanker vedrørende forskjellige ting. Men jeg vil ikke leve av å tenke. Jeg liker mange forskjellige emner det går an å studere, men jeg klarer ikke velge ett foran alle andre. Jeg vet nemlig ikke hva jeg liker mest. Alt er interessant til en viss grad, men før du virkelig har gått inn i noe vet du ikke om du er interessert videre forbi denne visse graden. Å velge noe du tror du liker uten å vite hva det egentlig går ut på er i en forstand å hoppe ned i et mørkt hull. Du har valgt det men vet ikke hvor det bærer.

Jeg skrev en liste over ting jeg kunne tenke meg å bli. Det gjorde meg ikke klokere. Feltene spriker fra konditor i en sveitsisk småby til å bli professor i arkitektur til å bli skuespiller til å bli administrerende direktør for en kulturinstitusjon til å jobbe i en veldedig organisasjon. Jeg kan i teorien bli alt dette, men jeg må velge bort noen for ett valg. Og jeg kan ikke studere meg til å bli det, jeg må studere noe slik at jeg kan bli det. Så når jeg har funnet ut hvilken retning jeg vil gå, må jeg finne ut hvordan jeg kan gå i den retningen.
Hva skal jeg jobbe med?
Hva skal jeg studere?
Hva skal jeg velge?

Jeg håper jeg blir en av disse som bare endte opp et sted og elsket det de endte opp som. For å tenke på det gjør meg gal.

torsdag 7. november 2013

Velkommen inn i varmen

Ytringsfrihet er en rett vi som mennesker i verden egentlig ikke er garantert å få, som vi, innbyggere i den vestlige verdens rikeste land, likevel ser på som en selvfølge. Det å uttrykke seg selv og å tørre å mene noe er fenomener jeg verdsetter høyt. Enighet må vike for diskusjonen. Og jeg trodde aldri jeg kom til å si dette, men jeg tror blogg kan være en god idé. Jeg har aldri hatt behov for en dagbok, men i det siste har jeg savnet å ha noe, et eller annet å uttrykke meg selv gjennom. Jeg har hatt mye på hjertet. Det er kanskje på tide å tenke høyt, gjennom denne glansmasken.