Hvordan kan man midt i 20åra bestemme seg for hvordan livet skal bli? Hvorfor må alle valg tas så fort? Hvorfor må vi ta så mange valg i det hele tatt? I mitt stille sinn ønsker jeg ofte at valgmulighetene var snevrere. At valget ville vært enklere sådan. Dog, man skal ikke klage. Andre misunner oss mulighetene våre. Trygg barndom. Skolegang. Muligheter. Lånekassen. Vi har alle alternativer. Likevel er det så vanskelig. Jeg er en skikkelig vinglepetter når det kommer til å ta valg. Kanskje har det med at man vil velge riktig. Men riktig for hvem? For samfunnet eller for deg? For å tilfredsstille andres forventninger eller for å realisere deg selv? Hodet mitt er så fullt av spørsmål at jeg ikke klarer å konsentrere meg.

Klisjeen fra helvete

Livet skjer, tiden går. Sånn er det bare. Vi kan ikke stoppe tiden. Om vi skal leve i nuet, må vi tøye begrepet litt, fordi det som er akkurat NÅ, er fortid om et minutt. Ergo må det å leve i nuet heller hete noe sånt som lev akkurat nå og framover i de neste minuttene og timene av livet ditt. For hverken det nuet som er eller kommer, kommer noengang tilbake. Alt blir minner om øyeblikk så altfor fort.

Jeg tror ikke på konstant planlegging slik jeg gjorde før. Da planla jeg alt, levde gjennom Molskine-planleggeren min som jeg kalte Min Lille Røde, tydelig inspirert av Maos lille røde, uten å ha noe som helst forhold til Mao annet enn gjennom historiebøkene. Nå har planleggeren min en mindre sentral rolle i mitt liv. Jeg skriver ned avtaler og ting jeg må huske, men jeg klarer å være uavhengig av den. Hvis jeg merker at planene jeg har lagt ikke stemmer overens med det jeg føler for å gjøre akkurat der og da, endrer jeg på planene. Det var uhørt før. Den var sjefen min, du vet, den sjefen som står over deg og som rynker på nesa om du går for ofte på do. Nå preges jeg mer av tanken om at man kan ha et snev av en plan, og hvis planen suger kan man ta det litt som det kommer, avhengig av situasjonen.

På samme måte kan man ikke planlegge livet sitt. Syns jeg. Man kan bestemme seg for å bli det og det yrket, eller at man skal ende opp med å bo i den byen osv osv. Men som så mange voksne har fortalt, så ender majoriteten opp i noe de ikke hadde planlagt. Det bare ble sånn over tid. Hun som skulle bli biolog ble barneskolelærer og modellen ble dyrevernsarbeider. Alt kan skje. I mine tidligere tankereferat har jeg skrevet om min frustrasjon over livs-valg og veivalg: hva skulle jeg bli, hva var meningen med mitt liv oppi det hele osv. Nå slapper jeg mer av. Jeg har latt livet skje og tiden gå i et halvt år+ og må si at det funker utmerket. Jeg har lært å tenke mer kritisk til slike desperate situasjoner. Da jeg søkte utdanning i forrige uke, handlet det mer om hva jeg kunne tenke meg å drive med, og ikke at denne utdanningen min skulle bli veien min i livet. Det kan godt hende den blir det, men det vet jeg ikke før etterpå. Så det stresser jeg ikke med.

Man kan heller ikke planlegge kjærligheten. Siden sist har jeg fått kjæreste, som var sammen med meg i to måneder før det ble slutt. Det var ikke riktig lenger. Det har jeg forsonet meg med. Noen ganger går det ikke. Med tiden ble det enklere å se det. Jeg har latt tiden gå, og jeg kjenner på at klisjeen fra helvete, at tiden leger alle sår, har noe for seg. Man kan ikke planlegge kjærligheten, og man kan heller ikke planlegge et liv med kjærligheten uten å vite at det har noe for seg. Å ha en kjæreste er å leve i nuet, sammen.

Jeg har heller brukt tiden på å fokusere på meg selv og prøvd å spille hovedrollen i mitt liv. Det har fungert utmerket. Enkelte biroller får ikke Oscar og blir glemt med tiden, mens andre biroller har nesten en like stor rolle i filmen som hovedrollen. Det er en balanse der. Gjør det du har lyst til, bruk tiden din på deg selv og de du er glad i, planlegg de tingene som må planlegges, som ferier og prosjekter med deadliner, og ellers bør man bare la livet skje mens tiden går. Det er den banale nye livsfilosofien min.

Et paradoks

Er det ikke rart hvordan vi går og ønsker oss nærhet, en spesiell å være glad i, uten å være det bevisst. Noen av oss tråkker omkring med stoltheten utenpå og lirer av seg fraser som "singel, og jeg elsker det", eller "hvem trenger en kjæreste?" etc. Men jeg tror de fleste lengter etter den ene, uten at jeg skal generalisere befolkningen. Hvorfor ikke? Hva er det å ikke lengte etter?
Ironien ved dette scenarioet banker på døren når du har møtt noen du liker, som gjør deg glad, men du tørr ikke gjøre noe. Det kan til tider føles som om det bobler over inni deg. Du vet ikke hvor du skal gjemme deg. Du liker utviklingen, men da slår den ned - frykten. Frykten for å blottlegge seg, gi en annen hele deg, med det resultat å bli dypt såret og alene. Vi frykter det hver gang gjensidig interesse slår rot. Vi frykter å bli såret. Hvorfor må det gjøre så vondt? Hvorfor er vi så redde? Er det ikke verdt det?
Det er akkurat det det er, når det kommer til stykket. Det var verdt det for lenge siden. Det er verdt risikoen for et knust hjerte - det er bare knust i symbolsk forstand. Min erfaring er at risiko er skummelt, men også litt spennende, og det adrenalinet som følger av å gjøre noe som involverer risiko, er jo noe alle vil elske å oppleve.
Men frykten stopper oss, får oss til å nøle, vente, tvile. Er det ikke rart at når vi først møter noen som virkelig skiller seg ut, noen som skinner, så blir man redd for å gå inn i det basert på risikotenkning. Huff, livet er mye gøyere for de som ikke overvurderer risiko. Det skal jeg slutte med. Jeg kjører på. Ønsk meg lykke til.

Irrasjonell irritasjon

Irrasjonell irritasjon. Si det mange ganger etter hverandre. Nei det er ikke like sykt som Ibsens ripsbærbukser og andre bustevester, som jeg lenge trodde det het. Men de to ordene definerte min sinnstemning i flere timer i dag. Jøss, ring politiet'a. Men helt oppriktig talt, så veldig irritert var jeg ikke, men rimelig irritert. Så irritert at jeg kjøpte meg min første dagbok, der jeg har skrevet ut og inn om den teite sivile billettkontrolløren som på død og liv skulle sjekke billetten min da jeg skulle AV bussen akkurat da han stoppet meg. Jeg hadde billett, jeg, for tenk. Men stå der og grave etter busskortet mitt måtte jeg likevel, og det resulterte i at bussen kjørte videre med sympatien til en sulten pungrotte, jeg måtte bli med to stopp lengre enn planlagt, og gå hjem fra Carl Berner. Carl Berner har aldri vært så kjip før, før i dag. Etterpå, på min vandring gjennom Dælenenga og Sofienbergparken var jeg preget av denne utrolig irrasjonelle irritasjonen. Hadde noen gjort noe dumt mot meg hadde jeg sikkert gjort noe dumt tilbake, som å kaste noe i nærheten. Det er ille nok å tenke på. Det føltes så meningsløst og irriterende å måtte ta bussen ufrivillig to stopp lengre enn tenkt, spesielt når jeg hadde gyldig billett! Og dette bringer meg til poenget mitt, som er at jeg er en selvsentrert, selvmedlidende, sinne-problempreget, bortskjemt, ung, norsk pike med eksponeringsbehov fordi jeg i det hele tatt lar det oppta så mye av den mentale dagen min. Tenk det. Jeg kunne bare ha latt det fare, tenkt at bygningene på løkka er pene og gått tuslende hjemover med hendene i lomma og tenkt på boten jeg slapp å betale. Men nei, der har du meg. Nå føler jeg at jeg må gjøre noe veldedig for å lette på sinnstemningen. Eller kanskje lese til eksamen, noe jeg har utsatt i hele høst. Akk. Irritasjonen var i alle fall ikke et resultat av mine egne handlinger. Man får så karma flyter veggimellom i blant.

Skuggen i taket

Det er noko heilt unikt med bilete som ikkje fins.
Kvar kveld når eg legg meg for å sove, ser eg opp i taket. Taket på eit rom i tredje etasje i ein bygård i ei gate i hovudstaden. Kvar natt er det det same biletet. Skuggen frå vindauget, reversert. Det er eit slikt høgt vindauge, med ei krosslignande utforming, og det vakre er at når skuggen treff taket er skuggen lysare enn det mørkret taket elles er innhylla i. Skuggane kjem også av to forskjellige lyskildar, som i virkelegheita deler skuggen i to skuggar av vindauget, den eine lysare, den andre på veg nedover veggen frå taket.Dette kan eg ikkje ta bilete av, foto treng meir lys, og blits øydelegg det vesle lyset som allereie leikar seg i taket mitt. Det er så unikt og umogleg. Det er eit slikt augneblink ein ville omtalt som "du skulle ha vore der".

Hør på meg, du ser bra ut fra før!

Jeg har gått en uke uten å bruke sminke nå, sammenhengende. Det er det korteste intervallet på lenge, og jeg er ikke fornøyd med meg selv. Jeg bukket under for presset. Sminkepresset.

I fjor klarte jeg nesten et helt år, med utskjeielser på diverse fester og tilstelninger. Jeg prøver å unngå det som best jeg kan, men av og til får sminken samme funksjon som øredobber eller neglelakk: man vil pynte seg litt ekstra. Men hva skjer når sminken blir en så nødvendig del av utseendet ditt at du ser mer normal ut med sminke enn uten?
Jeg begynte, som de fleste jenter på min alder, med sminke ved skillet barneskole/ungdomsskole. Mascara, øyenskygge og brunkrem. Det så mildt sagt helt jævlig ut, og jeg fant fort ut hvor vanskelig og stressende det var å holde på med det. I tillegg reagerte huden min, og latskapen tok overhånd. Til slutt var mascara det eneste jeg brukte. Det er også det eneste jeg bruker om jeg skal pynte meg litt ekstra. På en vanlig dag som i dag bruker jeg ingenting annet enn fuktighetskrem, og jeg er sjeleglad.

Å selv skulle tro på at man er penest uten sminke er vanskelig når man ser forskjellen mellom et vellykket, sminket fjes og et fjes uten noe sminke. Selvfølgelig fremhever sminken trekkene dine og er ment for å gjøre deg vakrere. Men la oss ha en ting klart: sminkeindustrien gir faen i hvordan du ser ut. De er som så mange andre skruppelløse industrier ute etter å tjene penger, ikke å bidra til unge jenters forbedrede selvbilder. For er det noe jenter trenger, så er det et bedre selvbilde, et mer positivt og avslappet selvbilde. Og sminken vil ikke forbedre det hvis den blir en del av selvbildet. Da blir alt bare enda verre når sminken er borte, og på sikt har den forverret situasjonen. Selvbildet og selvfølelsen din burde ikke ha en dritt med utseende å gjøre, men dessverre har det det. Akkurat det er det vanskelig å endre.

Men jeg vil oppfordre til å kutte ut sminke i jula, gå uten, ta en naturlig ferie, og smil til deg selv hver dag. Alle kan klare det hvis de vil. La latskapen ta overhånd og drit i sminken!

En tanke fra vår tids eksponeringskåtskap

Det snakkes ofte om hvordan alt var bedre før. Og i visse sammenhenger fins det et poeng i den setningen. Som nå, i våre dager, da samfunnet har blitt eksponeringsavhengige. Usikkerheten, puberteten og bekreftelsesbehovet hører ungdomsårene til, men når spørsmålet om nok "likes" forfølger deg langt inn i 20årene er det noe som ikke stemmer. Og det jeg blir mest kvalm av, er at jeg er en del av det, dette samfunnet der alt handler om å dokumentere at livet ditt er dritbra og at alt du gjør og foretar deg er interessant og storartet. Janteloven har aldri vært nærmere enn i dette skrytesamfunnet som utgjør Norge i dag.
Mine foreldre vokste opp uten mobil. Spør du en tiåring i dag om han eller hun ville greid det, så skjønner de ikke hva du mener. Alle har jo mobil. Å være sosial med venner betyr ikke lenger å måtte avtale å møtes og så faktisk møte opp av mangel på midler til å si at du ikke gidder likevel, eller springe bort å ringe på døra for å sjekke om noen er hjemme. I våre dager kan man være sosial uten å være i nærheten av hverandre.

Med sosiale medier mister man 80% av kommunikasjonen. Man har bare ordene igjen. Ord kan tolkes og feiltolkes, og uten toneleie, trykk på enkelte stavelser eller kroppspråk er det vanskelig å vite hva den andre mener eller prøver å si, med mindre det er basic, kald fakta. Alt kan plutselig ha en ironisk tone, alt kan være en fornærmelse, alt kan feiltolkes som sagt. Vi blir nærtagende, var på at vi ikke skjønner hele sammenhengen, nettopp fordi så mye av selve kjernen i kommunikasjonen har forsvunnet.

Jeg skulle ønske ingen jeg kjente hadde mobil. Ja ting er enklere, og ja jeg er avhengig av den, men jeg er også slaven til mobilen min. Hva får du ut av å henge på sosiale medier? Se på andres profiler, like bildene deres eller kommentere bilder. For barn har sosiale medier alt å si, det handler om popularitet. Men jeg skulle ønske det var noe vi vokste av oss. At vi gikk tilbake til stadiet der man faktisk var sosial, der bilder handlet om å dokumentere øyeblikk for minnenes skyld, og ikke å "poute" på instagram. Fotografiet som kunstform har også fått lide av denne generasjonens tanke at "hei, jeg har smartphone, da er jeg en flink og dyp fotograf med noe viktig å formidle."

Kan vi ikke gå tilbake til slik det var før? Jeg kan ikke se for meg at det var verre enn det eksponeringshelvetet vi lever i nå, der alle ønsker å bli "noe" i media, og ingen tenker over at vi har sagt fra oss retten til privatliv ved å invitere hvem som helst inn. Nei, huff. Noen ting må ha vært mye bedre før.