Irrasjonell irritasjon

Irrasjonell irritasjon. Si det mange ganger etter hverandre. Nei det er ikke like sykt som Ibsens ripsbærbukser og andre bustevester, som jeg lenge trodde det het. Men de to ordene definerte min sinnstemning i flere timer i dag. Jøss, ring politiet'a. Men helt oppriktig talt, så veldig irritert var jeg ikke, men rimelig irritert. Så irritert at jeg kjøpte meg min første dagbok, der jeg har skrevet ut og inn om den teite sivile billettkontrolløren som på død og liv skulle sjekke billetten min da jeg skulle AV bussen akkurat da han stoppet meg. Jeg hadde billett, jeg, for tenk. Men stå der og grave etter busskortet mitt måtte jeg likevel, og det resulterte i at bussen kjørte videre med sympatien til en sulten pungrotte, jeg måtte bli med to stopp lengre enn planlagt, og gå hjem fra Carl Berner. Carl Berner har aldri vært så kjip før, før i dag. Etterpå, på min vandring gjennom Dælenenga og Sofienbergparken var jeg preget av denne utrolig irrasjonelle irritasjonen. Hadde noen gjort noe dumt mot meg hadde jeg sikkert gjort noe dumt tilbake, som å kaste noe i nærheten. Det er ille nok å tenke på. Det føltes så meningsløst og irriterende å måtte ta bussen ufrivillig to stopp lengre enn tenkt, spesielt når jeg hadde gyldig billett! Og dette bringer meg til poenget mitt, som er at jeg er en selvsentrert, selvmedlidende, sinne-problempreget, bortskjemt, ung, norsk pike med eksponeringsbehov fordi jeg i det hele tatt lar det oppta så mye av den mentale dagen min. Tenk det. Jeg kunne bare ha latt det fare, tenkt at bygningene på løkka er pene og gått tuslende hjemover med hendene i lomma og tenkt på boten jeg slapp å betale. Men nei, der har du meg. Nå føler jeg at jeg må gjøre noe veldedig for å lette på sinnstemningen. Eller kanskje lese til eksamen, noe jeg har utsatt i hele høst. Akk. Irritasjonen var i alle fall ikke et resultat av mine egne handlinger. Man får så karma flyter veggimellom i blant.