Det snakkes ofte om hvordan alt var bedre før. Og i visse sammenhenger fins det et poeng i den setningen. Som nå, i våre dager, da samfunnet har blitt eksponeringsavhengige. Usikkerheten, puberteten og bekreftelsesbehovet hører ungdomsårene til, men når spørsmålet om nok "likes" forfølger deg langt inn i 20årene er det noe som ikke stemmer. Og det jeg blir mest kvalm av, er at jeg er en del av det, dette samfunnet der alt handler om å dokumentere at livet ditt er dritbra og at alt du gjør og foretar deg er interessant og storartet. Janteloven har aldri vært nærmere enn i dette skrytesamfunnet som utgjør Norge i dag.
Mine foreldre vokste opp uten mobil. Spør du en tiåring i dag om han eller hun ville greid det, så skjønner de ikke hva du mener. Alle har jo mobil. Å være sosial med venner betyr ikke lenger å måtte avtale å møtes og så faktisk møte opp av mangel på midler til å si at du ikke gidder likevel, eller springe bort å ringe på døra for å sjekke om noen er hjemme. I våre dager kan man være sosial uten å være i nærheten av hverandre.
Med sosiale medier mister man 80% av kommunikasjonen. Man har bare ordene igjen. Ord kan tolkes og feiltolkes, og uten toneleie, trykk på enkelte stavelser eller kroppspråk er det vanskelig å vite hva den andre mener eller prøver å si, med mindre det er basic, kald fakta. Alt kan plutselig ha en ironisk tone, alt kan være en fornærmelse, alt kan feiltolkes som sagt. Vi blir nærtagende, var på at vi ikke skjønner hele sammenhengen, nettopp fordi så mye av selve kjernen i kommunikasjonen har forsvunnet.
Jeg skulle ønske ingen jeg kjente hadde mobil. Ja ting er enklere, og ja jeg er avhengig av den, men jeg er også slaven til mobilen min. Hva får du ut av å henge på sosiale medier? Se på andres profiler, like bildene deres eller kommentere bilder. For barn har sosiale medier alt å si, det handler om popularitet. Men jeg skulle ønske det var noe vi vokste av oss. At vi gikk tilbake til stadiet der man faktisk var sosial, der bilder handlet om å dokumentere øyeblikk for minnenes skyld, og ikke å "poute" på instagram. Fotografiet som kunstform har også fått lide av denne generasjonens tanke at "hei, jeg har smartphone, da er jeg en flink og dyp fotograf med noe viktig å formidle."
Kan vi ikke gå tilbake til slik det var før? Jeg kan ikke se for meg at det var verre enn det eksponeringshelvetet vi lever i nå, der alle ønsker å bli "noe" i media, og ingen tenker over at vi har sagt fra oss retten til privatliv ved å invitere hvem som helst inn. Nei, huff. Noen ting må ha vært mye bedre før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar