Det vanskelige valget

Det er ikke snakk om en eksistensiell krise, men heller en litt eksistensiell forvirring. Jeg er perfeksjonist, jeg setter meg det høyeste kravet, og lykkes jeg ikke prøver jeg igjen til jeg lykkes. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Jeg har alltid gjort det. Forventet det beste av meg selv, forventet at jeg ikke skal feile, jeg skal lykkes, og jeg skal komme best ut av det. Jeg er min egen verste fiende og nemesis. Men det er derfor jeg også har oppnådd ting i livet.
Når jeg møter en utfordring eller motgang ser jeg på det som et problem som må løses. For jeg er ikke den som gir opp. Nå har jeg virkelig møtt en vegg av et problem. Ikke sjokkerende - da jeg er i 20årene og fersk, forvirret student, er dette problemet "hva skal jeg gjøre med livet mitt?". For hva i verdens navn og rike skal jeg gjøre med livet mitt? Jeg har ikke kun en interesse, jeg har minst fem, og de aktivitetene jeg foretrekker å forholde meg til og holde på med, spriker innenfor hvert sitt selvstendige område. Dette er kanskje det vanskeligste valget i livet, ikke fordi det er så utrolig vanskelig å velge, men fordi det er vanskelig å fatte konsekvensene. Du velger noe som skal forme livet ditt i en eller annen retning. Det å ta valg vil også si å velge bort noe, og det er her jeg sliter. Jeg vil velge alt. Jeg vil bli alt jeg har lyst til og interesserer meg for. Men det innebærer tre-fire masteroppgaver, en hel karriere av prøving og feiling, og et liv bestående av 200 års levetid. Ergo er det ikke mulig. Selvfølgelig kan man omskolere seg, men det er lite relevant når jeg i utgangspunktet sitter i mørket og ikke ser den åpenbare veien foran meg.

Jeg er generelt en utålmodig person med tålmodighet i visse sammenhenger. Men i det å skulle velge livsvei er jeg ikke særlig tålmodig. Jeg liker for eksempel filosofi: å tenke og forstå andres tanker vedrørende forskjellige ting. Men jeg vil ikke leve av å tenke. Jeg liker mange forskjellige emner det går an å studere, men jeg klarer ikke velge ett foran alle andre. Jeg vet nemlig ikke hva jeg liker mest. Alt er interessant til en viss grad, men før du virkelig har gått inn i noe vet du ikke om du er interessert videre forbi denne visse graden. Å velge noe du tror du liker uten å vite hva det egentlig går ut på er i en forstand å hoppe ned i et mørkt hull. Du har valgt det men vet ikke hvor det bærer.

Jeg skrev en liste over ting jeg kunne tenke meg å bli. Det gjorde meg ikke klokere. Feltene spriker fra konditor i en sveitsisk småby til å bli professor i arkitektur til å bli skuespiller til å bli administrerende direktør for en kulturinstitusjon til å jobbe i en veldedig organisasjon. Jeg kan i teorien bli alt dette, men jeg må velge bort noen for ett valg. Og jeg kan ikke studere meg til å bli det, jeg må studere noe slik at jeg kan bli det. Så når jeg har funnet ut hvilken retning jeg vil gå, må jeg finne ut hvordan jeg kan gå i den retningen.
Hva skal jeg jobbe med?
Hva skal jeg studere?
Hva skal jeg velge?

Jeg håper jeg blir en av disse som bare endte opp et sted og elsket det de endte opp som. For å tenke på det gjør meg gal.